fredag 30. juli 2010

Mensen!!!!

Da var mensen her 4 dager før ventet.
Kan ikke huske å ha vært så glad for mensen noen gang.
Så nå er kosttilskudd kjøpt inn siden man skal begynne å spise det litt før det er håp om Spire. Kosttilskuddet består av 4 tabeleter der en er kalsium, 2 er omega 3 og en er multivitamin. Var på apoteket i dag og spurte hvilket kosttilskudd de anbefalte og det var det samme som jeg tok når jeg gikk med Frøet. Frokost heretter blir dermed 5 dl melk 4 tableter vitaminer og en brødskive. Deretter må jeg bare prøve å spise mest mulig sunt og variert. Kjenner jeg er litt misunelig på mamma som kunne spise alt når hun ventet meg. Kribler i helle kroppen nå som jeg vet at jeg kan håpe på ny spire snart er riktignok 14 dager til eggløsning, men skulle det treffe på første forsøk denne gangen å så er jeg jo på uke 0+1 altså en dag inn i svangerskapet så er lov å være litt lystig. For denne gangen skal den lille leve og utvikle seg og bli en baby.

tirsdag 27. juli 2010

Sol og sommer

Bursdagen til søstren min ble behørig feiret med mat og god drikke.
Så dagen derpå ble en bortkastet fridag. Deretter var det tre dagers jobbing før jeg hadde fri helg fri helgen ble tilbrakt på hytta med hele den stofamilien på mor siden.
Lørdagen bragte sol og 16 grader i skyggen så i sola var det varmt nok til og lese.
Nedenfor flyttebrygga var det glass manet almas. Når solen ikke varmet så mye på kvelden spiste vi grillmat etterfulgt av et engasjert spill risk.
Sola går ned så rart i nordnorge på denne tiden den går ned for så å stå opp nesten med det samme.
Vi var gode og fulle før vi la oss nå er det slutt på sånt venter ikke mens på en uke enda, men er greit å rense kroppen litt for skade stoffer før vi prøver på nytt.
Søndag opprant med strålende sol og vi rodde ut i båten for og trekke et flyndre garn som var satt på fredag. Garnet hadde fanget piggvar og kveite så dette ble søndags middagen før vi hoppet ombord i flyet og dro tilbake til trondheim.
I går var jeg så trøtt at jeg la meg 8.
Mamma fikk sin nye hund i går en vakker svart flat coated retriver som jeg gleder meg sykt til og se.

søndag 18. juli 2010

hjemmelagde boller

I dag fikk jeg ordentlig lyst på boller med sjokobiter.
Føler jeg fortjener litt god mat etter arbeidshelg.
Så da hev jeg i gang noen boller. Er lenge siden sist jeg lagde boller før bakte jeg bestandig når jeg var stresset elelr nervøs, men i det siste har jeg så å si aldri giddet å bake. Så i noen minuter i dag hadde jeg ikke bare en me 7 boller i ovnen.
De ble gode også. Jeg hadde spist to allerede mens min kjære satt og prøvde å ta på dem. Han klagde fælt på at de var så varme og han hadde så lyst på dem for en pingle.

Baking og stress! Før jeg dro til Australia som 17 åring hadde jeg en kveld total nedsmelting og bakke behov. Resultatet ble 4 bolle deiger 3 rundstykke deiger og 2 deiger med fylte horn.
Mamma hadde ennå igjen i frysern når jeg kom hjem greit med hjemmelaget bakverk etter 10 månder på et annet kontinent.
Når jweg var i forsen som kokke lærling valgte jeg å takle det faktum at alle gutta i troppen min skulle dimme mens jeg enda hade et år igjen der med å bake. Når du er kokke lærling og får bake nesten så mye du vil og du spør alle kompisa om de har noe de ønsker at du skal bake blir det mye baking bakte stortsett tre fire hvetedeiger og 2 kaker hver dag i 14 dager.
Hjalp sikkert ikke at jeg også ventet på eksamens resultatene etter at jeg hadde tatt gen studie kompetanse som privatist. Yay 6 år etter når jeg ble lei av å være kokk viste dette seg å være smart.

Vet ikke hva jeg gjør når jeg er stesset nå, men baking er det ikke. Trur jeg grubler mens jeg sitter for det meste. Med tanke på at jeg er litt på feil side av sjarmerende luben er det nok like greit.
Ser at jeg har fått en følger i tilleg til min skjønne bestevennine.
Siden jeg er svært nysjerig må jeg bare si hvem er du?
Har du en blogg jeg kan følge?
I morgen er bursdagen til den største av de små søte.
De små søte er mine yngre halvsøsken. De er så veldig små og har vel egentlig aldri vært spesielt søte, men underholdnings verdi har de.
Fire av de små søte er over 18 og bare en av dem er under 10. Grøss man vet man begynner og bli voksne når folk som er 8 år yngre enn seg selv er myndig.
Den eldste av disse små søte er 23 år og skal få bursdags middag her i morgen.
Da jeg spurte henne om ønsker sa hun den poteten du lager og fondant resten kunne være en overaskelse. Etter grundig tenkning ble menyen det samme som jeg altid lager.
Blomkålsuppe til forett. Biff, soppstuing, grønsaker og fylt baktpotet til hovedrett.
Og avslutning med sjokolade fondant.
Siden hun kommer til 7 og jeg jobber til 6 må jeg meppe litt i dag så det bare er å svi det av i morgen. Min kjære blir selvsagt tvunget til å hjelpe litt til siden han skal være hjemme i mogen alikavel. Og Tirsdag har jeg fri fri fri. Da skal jeg bare sløve.

fredag 16. juli 2010

Når negativt er positivt.

Etter at jeg har mistet er det store spørsmålet i hodet når kan jeg begynne på nytt.
I følge legen er dette etter en syklus altså jeg må ha en menstruasjon før de annbefaler at vi prøver på nytt, Når denne menstruasjonen kan komme alt fra 4-8 uker etter MA det som avgjør hvor fort denne kommer er bassert på hvor fort hcg nivået i kroppen synker. for sikkerhets skyld skal jeg inn til test på sykehuset en måned etter at jeg mistet, men besatt som jeg er har jeg i dag testet.
Positiv test ville betydd at hcg ennå er i kroppen min og at jeg nok måtte belage meg på å vente lenge på mensen. Negativ betyr at kroppen er i rute og det er bare å vente, men at alt mest sansynlig er på rett kjør der inne.

Så nå 10 dager etter at jeg mistet kan jeg melde om negativ test.
Symptomer på eggløsning kan jeg også melde så nå håper jeg at alt er dekket for ny prøving om 3 ukers tid.
Formen er for tiden tipp topp. Blir så å si ikke sliten på jobb, men skolen begynner til neste gang jeg kan håpe på å være gravid så det er nok litt mindre fysisk slittsom.
God helg

tirsdag 13. juli 2010

Fri meg fra roboter.

Vet roboter er egentlig ikke et problem mange møter på i sin hverdag.
Jeg har fortiden sommerjobb på kjøkkenet på st-olavs der har de robottraller.
Ikke de kule robotene du ser i filmer det kan jeg love deg. Disse robottrallene ser ut som flate bord og de beveger seg. de flytter seg rund på sykehuset stiller seg under diverse vogner som skal flyttes jekker seg opp og triller rundt til dit trallen skal.
Praktisk ja jeg kan ikke forestille meg hvor mange årsverk som spares på dette.
Problemet ligger i at et av stoppe7snustedene for disse trallene er pauserommet så man setter seg for lunsj og hva skjer om ikke heisen åpner seg forteller at den brukes til denne type transport før en tralla kommer ut og gjør obs på at den er i bevegelse den snakker og snakker og snakker. Siden den bare kan tre setninger og heisen kan to er det begrenset hvor lenge det er spennende og høre denne sjabbingen.

Så nå er jeg tilbake i jobb igjen etter å ha vært sykemeldt i en uke det går faktisk fin fint. Hormonene har roet seg kraftig så jeg er meg selv og har det bra.
Gleder meg til å prøve på nytt i august neste skal leve det har jeg bestemt. Syntes jo ikke at jeg hadde noen gravid symptomer før jeg mistet, men siden jeg nå føler meg så frisk og opplagt som jeg ikke har gjort på lenge kan det jo tenkes at de bare kom så snikende at jeg ikke merket dem. Hadde jo selfølgelig ikke kvalme og de voldsomme humørsvingningene( trur jeg), men var nok litt mer påvirket enn jeg merket.
I morgen skal vi spise midag hos en vennine det gleder jeg meg jo til for er altid godt å spise i andres hjem. Isj det regner igjen her neste sommmer skal det være sol sol sol helle sommeren.

søndag 11. juli 2010

Gumors lille gutt.

I går kveld kom min bestevennine, hennes mann og gumors lille gutt på besøk.
Gumors lille gutt er minst ut av tre barn jeg har erveret titelen gumor til.
Hvor alvorlig jeg tar titelen gumor må dessvere innrømes at er varierende.
Denne skjønne gutten gikk raskt i gang med og demonstrere hvorfor man kaller han matvrak. Han spiser nok mer enn noe annet småbarn uten at man egentlig kan se det noe særlig på han. Han er småbarns lubben, men ikke verre enn det. De overnattet hos oss på sin vei sørover på vei til og besøke hennes svigerfamilie. Så morgenen begynte med et vræl kl 5 i dag er vist bare jeg som ikke sovner igjen tenker ennå litt masse å hjernen slår seg på med det samme. Kl halv 8 kom et nytt vræl og vi sto alle opp.
Gumors lillegutt var i storform smilte og lekte og flørtet på avstand før han ble satt på do der han sporenstreks gjorde bådde en og to for deretter og slippe sutten etter så sutten ble kokt i dag. Hans stolte far ble deretter sendt ut i bilen etter bleier siden disse ble glemt i går. Kjap som bare 17 månder gamle barn kan være
benyttet gumors lille gutt muligheten til å tisse på kjøkken gulvet.For deretter å ramle og skli i dette. Dette var altså en slik morgen som får de fleste barnløse par til og kle seg i hodet riste på hodet og bestemme seg for å vente litt til med barn.

Meg og min kjære er stadig like klare vi begynner å prøve igjen med en gang kroppen er klar i august en gang.
I dag er første dagen jeg ikke har grått og det virker ikke fult så meningsløst rart hvor mye enn natt kan gjøre for i går var jeg ennå helt oppløst. Kanskje jeg trengte akkurat enn uke elelr kanskje det venter en smell litt lenger fram, men akkurat nå går det fint. Vi har bestilt 20 billig tester fra deal xtrem så først blir det testing for og se etetr negative utslag. Deretter blir det venting på mensen og deretter blir det prøving. I dag ser det ut til at blødningen kanskje kommer ordentlig i gang så jeg får gå en lengre tur etterhvert. Vi har oppdaget at hvis man bare går langs en sti her og en sti der er man plutselig i estenstadmarka.
Utrolig at man kan bo så sentralt og ha så kort vei til marka kos med litt natur.
Målet for juli og August blir nå og komme meg under 70 kg turer i skog og mark slutt på godter skal få meg dit.
Kos dere folkens

torsdag 8. juli 2010

Mamma skal skaffe seg hund

To innleg på under 5 minuter vil så gjerne gjøre denne bloggen til noe annet enn bare ett sutre sted. Så la meg fortelle at mamma skal kjøpe seg hund. Hun har lenge snakket om at hun vil, men at det er ikke bare bare og kjøpe en hund når du reiser mye og jobber mer. Nå har hun bestemt seg og siden i april i år har det kommet linker i hytt og gevær med bilder av søte flat coated valper og deres foreldre. Så var det noen som foreslo lagotto til mamma vi så og vi så på disse før mamma bestemte seg for at nei flat måtte det bli for flat hat vi altid hatt. Deretter har hun satt seg på ønskeliste. Første kullet hun ville ha tispe fra viste det seg dessvere at hunden hadde gått tom. Deretter fikk hun satt seg opp på ønskeliste på en hund som hadde fått, men de var usikre på om de skulle ha en selv så der måte hun vente lenge på svar. En hvalp kunne hun få fra en oppdriver som mamma etter litt snoking rundt i hunde miljøet bestemte seg for at drev for mye med utsende og for lite med brukskvalitetene på hund. Deretter ble det stilt en stund før hun fikk tilslag på en leverfarget tispe, gleder meg slik til å se den lille hvalpen. Nå tilspiser det seg her
de som ikke kunne bestemme seg for å selge en tispe har bestemt seg for at mamma kan få kjøpe den nå. Denne hunden er leveringsklar tidligere er sort slik hun helst vil ha og oppdreterne kjenner oppdretern vi kjøpte hunden vi hadde når jeg var liten fra.
Mamma er selvsagt i tvil nå jeg syns slike vinglepettere fortjener å jobbe litt for og få solgt, men når så mange kull i år er utsolgt for tisper er det vel ikke sansynlig at det skjer uansett.

Gleder meg nå kjempemye til og se den lille hvalpen. Hvalper er så søte med store føtter og ingen kropps kontroll de er altid glade ogh alle som noen gang har hatt en hund vet at her er en tålmodig lytter. For de som ikke vet hvor glad jeg er i hunder la meg ilustrere i mine første år boken har mamma skrevet mine første ord i den rekkefølgen de ble sagt. Mamma, Toya, Pappa som du ser var det et navn som kom før pappa, men etter mamma dette var hunden til bestemor og bestefar klarer ikke å huske hvordan denne hunden var, men det sies at vi var bestevenner.
Etter mange års mas fikk vi oss omsider hund når jeg var 8 Laika het den og den gjorde en oppvekst med få venner lettere. Vi gikk turer eller så på tv når jeg gikk på ungdomskolen og mamma reiste mye var det meg og Laika mange sier hunder ikke er meneskelige vel menesker er heller ikke hunder. Denne hunden hadde sjel var noe trist og leit satt hun altid der med ørene ned og så ut som hun hørte etter hun reagerte aldri feil med kroppspråket hun var trøstende og dyttet nesen mot deg for å utrykke støtte. Selvsagt sa hun aldri noe og for det meste var det nok bare stemmeleiet hun forstod. Vi to trente agility og lydighet slik mamma hadde begynt med og jeg overtok. Vi gikk turer jeg lo og hun logret. Personlighet kunne noen å en hver se at det hadde denne hunden mye av. Hadde man handlet måtte man ha en liten ting hun kunne bære da var halen strak og naken rett hele kroppen sa se på meg jeg jobber jeg er flink jeg er stolt, hadde man ingen ting hun kunne bære lusket hun ca halv metern bak hælene med halen ned og nesa senket. Vi trenger vel alle og føle oss nytige.
Ikke bare var hun hjelpsom hun var arogant, Vi lot henne som regel gå i fri ved fot altså uten bånd og fy og fy. Dette førte jo ofte til fremmede menesker som bøyde seg ned og sa hei og ville klappe hennes reaksjon på disse meneskene var altid og se på meg eller mamma det var klart hun kunne hilse, men først skulle hun se om vi gjorde det for man hilsr jo tross alt ikke på hvem som helst.

Så nå venter vi på ny hund det er mange år siden mamma hadde hund nå laika døde av alderdom for 5 år siden og savnet har hun vært. Jeg lurer fælt på hvem denne nye hunden blir for ingen hunder er jo like, men glade i den det blir vi nok uansett. Ha en voffende fin dag folkens.

Gjester

Var kanskje tidlig med gjester bare 2 dager etter så dårlige nyheter, men de var invitert før jeg mistet og siden sykemeldingen bare er til og med i dag tenkte jeg at jeg måte prøve og være som jeg normalt ville vært. Er tross alt glad flere timer i strek nå. Middagen holdt ikke helt min vannlige standard da det bare ble middag orket ikke noe dessert laging. Etter middag ble det daquries. Etter 3 timer sa det stopp for meg min kjære viste gjestene ut, mens jeg satt i sofaen og gråt. At det og miste noen som aldri har pustet eller ledd kan føles like vondt som å miste en svært nær slektning er helt nytt for meg og jeg ser for meg at min sorg kommer til å vare mye lenger enn noen andre klarer å huske dette. Regner med at den avtar snart og at når vi kan prøve igjen og får positiv test så blir dette bare ett lite sår som jeg ikke altid kjenner. Akurat nå er det litt rart og stå opp uten og sende gode tanker til den lille i magen etterfulgt av et glass melk og flere vitaminer en jeg viste det fantes, men det blir vel igjen en dag skal du se.

onsdag 7. juli 2010

Søvnløsog gråtende

Vet jeg sa jeg ikke kom til og skrive hver dag, men akkurat nå er det så mye i hodet og så lite ellers. Har omsider begynt å blø etter at den stakkars lille livløse ble jaget ut. Så håper jeg bare at alt kommer ut slik at vi kan begynne på nytt snart.
Ser på nettet at folk er skeptisk til billigtester eller strimmler. Til dette vil jeg bare si at så langt i mitt liv har jeg kjøpt 3 vanlige clear blue tester der indikator stripen aldri dukket opp altså ikke virkende test, 2 clearblue digital som sa ikke gravid, 1 rfsu test som var negativ og 5 billig strimler de to strimlene jeg brukte for tidlig i forhold til når jeg skulle kunne se det var negative, men funksjonelle de 3 etter var positive. Du lurer kanskje på hvorfor jeg har testet så ofte når jeg bare har hatt en prøve periode dette skyldes rett og slett at jeg altid har trodd jeg kom til og bli gravid ved et uhell. I stedet for og miste en planlagt en.
Liker ikke ordet abort medisinsk sett er det nok det samme, men jeg har på ingen måte valgt dette og vil ikke at mitt tap skal sidestilles med det og oppleve dette frivillig. Har aldri kunnet høre noen si at de var gravid uten å tenke på babyer og barn og mest av alt glede, men vi er alle forskjellige.
Håper det kommer lesere til etterhvert og at bloggen min kan få folk til og føle seg mindre alene.
De som har lest forige innlegg vet nok at ganske mange viste om Frøet. Dere tenker sikkert hvor kjipt det må ha vært og fortelle. Trengte mamma og søster trøst så det var godt at de allerede viste det og hadde gledet seg slik at de følte litt av min sorg. Neste gang kommer de nok til og få vite det i stedet for å avsløre meg for dette er ikke noe jeg kunne klart uten de to. Det må sies at min kjære er jo her snill og grei og omtenksom som dagen er lang, men han sier ikke noe om hva han føler og siden han kysset magen og sa godnatt til Frøet hver kveld vet jeg at dette ikke kan være lett for han heller.
Prøver å passe litt på han, men det blir mest meg som får trøst og kos.
Hvis noen i samme situasjon leser dette så lykketil vi klarer det neste gang.

Dette er min svagerskapsdagbok.

Dette var ment å være en lang lykkelig privat dagbok over hvordan min ferd mot et barn gikk til, slik at jeg kunne smile over minene og vise Frøet som det ble kalt hvor ønsket det hadde vært. Dessverre gikk det ikke sånn, så her er min historie.

Siden jeg i denne triste stund har fått høre at en av tre opplever dette, vet jeg at jeg ikke alene der ute. Synes det er svært lite å finne annet enn akurat den sørgelige avsluttningen. Kom igjen jenter det var da så mye mer alle disse navnløse fortjener vel et bedre minne og etterord en at de bare døde. Selv om mitt lille frø døde i uke 9 og en halv, ga det meg mye og det tok mye ved å dø. Uten det ville jeg aldri vist gleden ved en positiv test og neste gang vil jeg kanskje sette pris på alle de plagene vanlig gravide har da mitt var et nesten symptomfritt svangerskap det lille som var av det. Sitter her foran pc'en og drikker vin fordi jeg kan. Vet ikke hva andre gjør, men i dag spiser jeg og drikker alt jeg har ikke har kunnet disse 10 ukene. Det er en fattig trøst, men man får gjøre det beste av en dårlig situasjon. Livet har vært fint til nå og det tar seg nok opp igjen. Så skål folkens, 18. August prøver jeg på nytt og da er det slutt på all alkohol, rå fisk og blodig biff. Frøet hadde termindato 2. Februar og ville passet perfekt med at jeg kunne hatt juleferie og gått ut i permisjon. Den neste hva den enn vil bli kalt passer ikke like bra, men alle barn er velkommne uansett når de kommer. Dette er vel den største grunnreglen i mitt liv på grunn av at jeg er uplanlagt og jeg vet at flere av mine nærmeste er uplanlagte, vi er alle elsket og har aldri tvilt på dette. Så denne som er planlagt må vi nå kunne klare og gi et fint liv uansett når den kommer.

Kan ikke love å skrive hver dag eller uke for dens saks skyld, men dette er min historie og den slutter ikke her.

Frøet mitt og meg:

Fredag 30 april bestemte jeg og min kjære oss for å prøve å få en baby. Som vanlig ble jeg lettere opphengt av dette og sjekket høyt og lavt på nettet for råd og tips. Syklus beregninger avslørte at sjansen ville være størst 10 mai, men at man burde prøve litt før og litt etter. Da begynte jeg å ta Folat å befruktende aktiviteter ble igangsatt. Så var det bare og vente, venteperioden gikk med til og surfe nettet etter symptomer på graviditet informasjon om utvikling av embryoet og at jeg fikk innbilt svangerskap og begynte å spise litt sunnere og trene mer for og gi det kommende barn en bedre sjanse. Min kjære holdt på bli tullete fordi jeg hele tiden var på Internett og søkte på ting som kunne gi meg håp han mente jeg var besatt. I uke 3 av prøveperioden fikk jeg smerter som minnet om tidlige mens smerter (trulig festesmerter.) såre bryster og begynte å håpe på at vi hadde lyktes ved første forsøk. Hodepine kom også tidlig. I løpet av uke tre bestemte vi oss for navn hvis det skulle bli en jente, vi har ennå ikke funnet et guttenavn vi begge liker.

I slutten av uke 3 dro vi nordover i bryllupet til bestevenninnen min. Før vi reiste tok jeg en graviditetsprøve dette var i følge testen alt for tidlig til at man skulle få utslag, men der var det en svakt rød strek så liten at man nesten bare kunne tro at den var ønsketenkning at første forsøk var velykket. Fredag 21 mai før kl. 5 på morgenen var frøet for første gang bekreftet. Da vi dro nordover hadde vi veldig flaks å landet i Bardu 2 timer før flyplassen ble stengt grunnet aske. Flyplassen åpnet igjen senere på kvelden slik at brudgommens familie også nådde bryllupet.

Jeg og min kjære snakket mye oss i mellom om Frøet vårt som vi hadde bestemt oss for å kalle den lille, da vi syntes embryo hørtes kaldt og medisinsk ut vi følte at frø beskrev bedre noe lite og sårbart som var ønsket. Frøet var selvsagt veldig hysj hysj da sjansen for spontan abort er ekstremt stor i forbindelse med første menstruasjon etter befruktning. Fredag dro vi på besøk til det lykkelige paret og min gudsønn som jeg ikke hadde sett på nesten ett år. Gutten var det samme mat-vraket som vi husket og strålende blid. Senere på kvelden ble det frakting av brus og annet som skulle bort på bryllups-lokalet. Dette var førstegang jeg måtte ta hensyn grunnet graviditeten da jeg ikke hadde lyst til å lempe bruskasser da dette kunne øke sjansen for spontan abort. Selvfølgelig måtte dette gjøres diskret slik at ingen skulle få mistanke. Jeg benyttet også muligheten til å snakke lett om Brudens planlagte forsøk på ny baby for å sanke litt info fra en som tross alt hadde opplevd et svangerskap.

På lørdag var jeg brudepike. Brudens plan om at jeg skulle leie hennes sønn gikk i vasken så det endte med at jeg bar brudeparets sønn på armen. Etter vielsen dro vi til Ala grendehus der jeg blandet velkomst drikk. Fikk spørsmål om jeg selv hadde begynt å drikke jeg skyldte da på at jeg skulle ha eksamen tirsdag og sa jeg ville ta det litt rolig. Var svært spent på hvordan jeg skulle klare og la være å drikke uten at folk rettet mistanken mot noe annet. Dette gikk svært bra under middagen la ingen merke til det og på selve festen sa jeg bare at jeg tok det rolig med et glass Mozell når folk spurte hva jeg drakk. Stakk tunga lett i ølen til min kjære, lett i velkomst drinken til min kjære og litte grann i cidern til Bruden. Kl. 1 på natten begynte jeg å bli svært sliten og trøtt jeg og min kjære ble da enige om å holde ut til 2. Halv 2 begynte brudeparet å snakke om å gi seg så da bestilte jeg og min kjære drosje og dro til Soltun soldatheim.

Søndag var jeg oppe med småfuglene dautrøtt og med ondt i hodet. Hadde små knip i sidene tanken på spontan abort spøkte stadig i hodet mitt. Vi dro til Ala og spiste opp koldtbordet før vi så dro hjem til Trondheim hvor en rask tur på Internett avslørte at det ikke var sånne smerter som varslet spontan abort. Mandag 24 mai ble det tatt en ny graviditetstest også denne positiv. Dette var også dagen menstruasjon var ventet så dagen forløp i spenning på om frøet klarte og klore seg fast. Siden dette er første dagen de fleste begynner å tenke på om de er gravid, mener noen at 50% av alle befruktede frø spontan aborterer uten at moren noen gang får vite om det i løpet av denne dagen. Dermed var overlevelsessjansene til frøet gått opp fra 50% til 89,3% i løpet av en dag.

Tirsdag hadde jeg eksamen i konserverings teknologi og frøet glimret med sitt fravær symptommesig til etter endt eksamen da hodepinen meldte seg. Fingrene holdes krysset og håpet blomstrer for at vi skal holde ett barn om ca 36 uker. Jeg har begynt å skrive på vektklubbens svangerskaps-forum for og komme i kontakt med andre i samme situasjon. Er greit å dele erfaringer med folk anonymt og få litt råd og tips mens det ennå er helt hysj hysj at jeg er gravid. Det var på denne siden jeg fant ut at det er meningen jeg skal få i meg 900 mg kalsium altså nærmere 1 liter melk, og jeg som ikke drikker melk til vanlig. Bestilte nytt kosttilskudd som inneholder kalsium og begynt å pimpe melk.

Fredag hadde jeg eksamen i organisk/mat -kjemi tror det gikk dårlig. Deretter var det helg med mye avslapning jeg er trøtt som en grevling for tiden og sover 9 timer om natten og to om dagen, mulig jeg venter et dovendyr. For guttenavn har vi snakket litt om 2 navn men vi liker dem ikke like godt som jentenavnet.

Onsdag hadde jeg eksamen i mikrobiologi før jeg tok natt-toget hjem til mamma. Jeg fant på en unnskyldning om at det hadde vært så mye drikking i mai for og slippe å drikke i juni denne svelget hun rått og jeg var sjåfør når noe skjedde. Fredag skal hjertet til frøet ha begynt å slå i følge svangerskaps kalenderen. Dette var også dagen jeg følte kvalme første gang. Var kvalm også lørdag, men så roet det seg igjen. I uke 7 fortalte vi om den lille til svigermor og innen uke 8 var omme viste alle vordende besteforeldre om den lille i magen. En av de kommende tanter og en av de kommende onkler gjettet seg til det og verden var vakker. Min bestevenninne fikk også beskjeden.

I denne perioden ble jeg fortere sliten og i ordentlig dårlig form. I uke 6+2 spurte svigermor om jeg hadde tenkt på og bestille tidlig ultralyd da syke foster kan hjelpes allerede mens de er i magen. Ultralyd ble derfor bestilt til uke 10+5 og nedtelling til denne begynte jeg var helt klar på og fortelle min kjære at ett foster med sykdommer kom til og få leve da jeg mener alle som klarer seg på så dårlige odds fortjener en sjanse. Sorry til alle som mener noe annet men dette gjaldt mitt kommende barn. Symptommessig følte jeg at ingenting skjedde. Og var stadig redd for at noe var galt siden jeg ikke merket noe. I uke 7 tok jeg en ny test for å forsikre meg om at det ennå var noe på gang testen var sterkt positiv positiv stripen var sterkere enn indikatorstripen på fungerende test.

Gikk i flere uker å lette etter symptomer før det kom litt blod i slutten av uke 8. Siden mamma hadde mensen de 4 første månedene hun gikk med meg tenkte jeg at det ikke var noen vits å prøve og få lege time siden jeg trudde jeg kom til og få beskjed om at det var helt ufarlig når det var så normalt. På dag 9+2 følte jeg meg slapp sliten og svært dårlig, men deretter følte jeg mindre og mindre til de symptomer jeg syntes var så små, rart at noe som er så lite kan føles så mye når det forsvinner. Dag 9+5 og utover begynte hysterien og spre seg og gråting ble dagligdags. Jeg begynte med dette å tenke at den lille var borte i et øyeblikk og gråte tungt før jeg i neste øyeblikk å tenke at jeg ikke hadde det vondt så alt måtte være bra. For deretter å hoppe rett i kjelleren hver gang jeg hadde vært på do. Tanken på ultralyden og der å få beskjed om at den lille var borte hoppet opp og ble så fortrengt med at det var sikkert ikke sånn.

Uke 10 +0 spurte jeg svigermor som sa ring deg syk og dra til legen når den åpner i morgen er du usikker er det bestandig best å vite. Hos legen ble jeg tatt inn fort, fortalt at det vanligvis var smerter forbundet med å miste. Ble sendt ned til ultralyd på sykehuset der satt jeg i to timer og var optimistisk på grunn av mangelen på smerter for så og få beskjeden om ingen hjerteslag og en utvikling som hadde stoppet på ca 9 og en halv uke, så jeg hadde rett og slett visst nesten når det skjedde.

Jeg skal ikke benekte at jeg gråt både da jeg fikk beskjeden og nå når jeg skriver dette. Allikevel vil jeg si det er bedre nå når jeg vet det. Siden fosteret var over 9 uker når dette skjedde (teknisk sett bare 7, men de teller mine uker ikke den lilles) ble jeg innlagt for noen timer og fikk piller både oppe å nede for og å fordrive den stakkars lille døde. De første timene kjente jeg ikke noen smerter bare at det var en slags bevegelse i magen. Så 1830-tiden begynte smertene og melde seg og jeg fikk to pinex forte som ikke klarte og skjule smerten.

Ca 5 timer etter beskjeden kom det en liten klump som på ingen måte lignet et menneske. Jeg kommer nok alltid til å tenke på hvem dette kunne ha vært, men den store trøsten får vel bli at sjansen for og miste 2 ganger er svært liten og oddsen for å bli gravid på første forsøk er større etter en spontan abort. Så er bare og vente til kroppen har helbredet seg og begynne på nytt. Neste gang håper jeg på kvalme og symptomer slik at alt blir helt anderledes. Så får denne heller bare være drømmeungen som aldri kunne gjort noe galt, når jeg opplever at unger ikke bare er søte. Jeg trøster meg selv med at siden jeg fulgte alle råd var dette på ingen måte noe jeg har skyld i, og at naturen rett og slett er en sann hurpe.

Følte i denne redselsperioden at søk på nettet ikke ga noe bilde av andre tanker og følelser om akkurat det med å ha mistet og savnet et mer helhetlig bilde av både hva gleden over en positiv test er, men også den forferdelige frykten. Vil også gi stor takk til personalet ved St. Olavs som virkelig gjorde sitt for at en fæl opplevelse ble levelig og ingenting som de skrekk historiene man ellers hører.

Farvel du lille. Jeg velger og tro at dette var bedre for deg enn alternativet. Og at det er bare oss som sitter her som har det tøft.