Dette er min svagerskapsdagbok.

Dette var ment å være en lang lykkelig privat dagbok over hvordan min ferd mot et barn gikk til, slik at jeg kunne smile over minene og vise Frøet som det ble kalt hvor ønsket det hadde vært. Dessverre gikk det ikke sånn, så her er min historie.

Siden jeg i denne triste stund har fått høre at en av tre opplever dette, vet jeg at jeg ikke alene der ute. Synes det er svært lite å finne annet enn akurat den sørgelige avsluttningen. Kom igjen jenter det var da så mye mer alle disse navnløse fortjener vel et bedre minne og etterord en at de bare døde. Selv om mitt lille frø døde i uke 9 og en halv, ga det meg mye og det tok mye ved å dø. Uten det ville jeg aldri vist gleden ved en positiv test og neste gang vil jeg kanskje sette pris på alle de plagene vanlig gravide har da mitt var et nesten symptomfritt svangerskap det lille som var av det. Sitter her foran pc'en og drikker vin fordi jeg kan. Vet ikke hva andre gjør, men i dag spiser jeg og drikker alt jeg har ikke har kunnet disse 10 ukene. Det er en fattig trøst, men man får gjøre det beste av en dårlig situasjon. Livet har vært fint til nå og det tar seg nok opp igjen. Så skål folkens, 18. August prøver jeg på nytt og da er det slutt på all alkohol, rå fisk og blodig biff. Frøet hadde termindato 2. Februar og ville passet perfekt med at jeg kunne hatt juleferie og gått ut i permisjon. Den neste hva den enn vil bli kalt passer ikke like bra, men alle barn er velkommne uansett når de kommer. Dette er vel den største grunnreglen i mitt liv på grunn av at jeg er uplanlagt og jeg vet at flere av mine nærmeste er uplanlagte, vi er alle elsket og har aldri tvilt på dette. Så denne som er planlagt må vi nå kunne klare og gi et fint liv uansett når den kommer.

Kan ikke love å skrive hver dag eller uke for dens saks skyld, men dette er min historie og den slutter ikke her.

Frøet mitt og meg:

Fredag 30 april bestemte jeg og min kjære oss for å prøve å få en baby. Som vanlig ble jeg lettere opphengt av dette og sjekket høyt og lavt på nettet for råd og tips. Syklus beregninger avslørte at sjansen ville være størst 10 mai, men at man burde prøve litt før og litt etter. Da begynte jeg å ta Folat å befruktende aktiviteter ble igangsatt. Så var det bare og vente, venteperioden gikk med til og surfe nettet etter symptomer på graviditet informasjon om utvikling av embryoet og at jeg fikk innbilt svangerskap og begynte å spise litt sunnere og trene mer for og gi det kommende barn en bedre sjanse. Min kjære holdt på bli tullete fordi jeg hele tiden var på Internett og søkte på ting som kunne gi meg håp han mente jeg var besatt. I uke 3 av prøveperioden fikk jeg smerter som minnet om tidlige mens smerter (trulig festesmerter.) såre bryster og begynte å håpe på at vi hadde lyktes ved første forsøk. Hodepine kom også tidlig. I løpet av uke tre bestemte vi oss for navn hvis det skulle bli en jente, vi har ennå ikke funnet et guttenavn vi begge liker.

I slutten av uke 3 dro vi nordover i bryllupet til bestevenninnen min. Før vi reiste tok jeg en graviditetsprøve dette var i følge testen alt for tidlig til at man skulle få utslag, men der var det en svakt rød strek så liten at man nesten bare kunne tro at den var ønsketenkning at første forsøk var velykket. Fredag 21 mai før kl. 5 på morgenen var frøet for første gang bekreftet. Da vi dro nordover hadde vi veldig flaks å landet i Bardu 2 timer før flyplassen ble stengt grunnet aske. Flyplassen åpnet igjen senere på kvelden slik at brudgommens familie også nådde bryllupet.

Jeg og min kjære snakket mye oss i mellom om Frøet vårt som vi hadde bestemt oss for å kalle den lille, da vi syntes embryo hørtes kaldt og medisinsk ut vi følte at frø beskrev bedre noe lite og sårbart som var ønsket. Frøet var selvsagt veldig hysj hysj da sjansen for spontan abort er ekstremt stor i forbindelse med første menstruasjon etter befruktning. Fredag dro vi på besøk til det lykkelige paret og min gudsønn som jeg ikke hadde sett på nesten ett år. Gutten var det samme mat-vraket som vi husket og strålende blid. Senere på kvelden ble det frakting av brus og annet som skulle bort på bryllups-lokalet. Dette var førstegang jeg måtte ta hensyn grunnet graviditeten da jeg ikke hadde lyst til å lempe bruskasser da dette kunne øke sjansen for spontan abort. Selvfølgelig måtte dette gjøres diskret slik at ingen skulle få mistanke. Jeg benyttet også muligheten til å snakke lett om Brudens planlagte forsøk på ny baby for å sanke litt info fra en som tross alt hadde opplevd et svangerskap.

På lørdag var jeg brudepike. Brudens plan om at jeg skulle leie hennes sønn gikk i vasken så det endte med at jeg bar brudeparets sønn på armen. Etter vielsen dro vi til Ala grendehus der jeg blandet velkomst drikk. Fikk spørsmål om jeg selv hadde begynt å drikke jeg skyldte da på at jeg skulle ha eksamen tirsdag og sa jeg ville ta det litt rolig. Var svært spent på hvordan jeg skulle klare og la være å drikke uten at folk rettet mistanken mot noe annet. Dette gikk svært bra under middagen la ingen merke til det og på selve festen sa jeg bare at jeg tok det rolig med et glass Mozell når folk spurte hva jeg drakk. Stakk tunga lett i ølen til min kjære, lett i velkomst drinken til min kjære og litte grann i cidern til Bruden. Kl. 1 på natten begynte jeg å bli svært sliten og trøtt jeg og min kjære ble da enige om å holde ut til 2. Halv 2 begynte brudeparet å snakke om å gi seg så da bestilte jeg og min kjære drosje og dro til Soltun soldatheim.

Søndag var jeg oppe med småfuglene dautrøtt og med ondt i hodet. Hadde små knip i sidene tanken på spontan abort spøkte stadig i hodet mitt. Vi dro til Ala og spiste opp koldtbordet før vi så dro hjem til Trondheim hvor en rask tur på Internett avslørte at det ikke var sånne smerter som varslet spontan abort. Mandag 24 mai ble det tatt en ny graviditetstest også denne positiv. Dette var også dagen menstruasjon var ventet så dagen forløp i spenning på om frøet klarte og klore seg fast. Siden dette er første dagen de fleste begynner å tenke på om de er gravid, mener noen at 50% av alle befruktede frø spontan aborterer uten at moren noen gang får vite om det i løpet av denne dagen. Dermed var overlevelsessjansene til frøet gått opp fra 50% til 89,3% i løpet av en dag.

Tirsdag hadde jeg eksamen i konserverings teknologi og frøet glimret med sitt fravær symptommesig til etter endt eksamen da hodepinen meldte seg. Fingrene holdes krysset og håpet blomstrer for at vi skal holde ett barn om ca 36 uker. Jeg har begynt å skrive på vektklubbens svangerskaps-forum for og komme i kontakt med andre i samme situasjon. Er greit å dele erfaringer med folk anonymt og få litt råd og tips mens det ennå er helt hysj hysj at jeg er gravid. Det var på denne siden jeg fant ut at det er meningen jeg skal få i meg 900 mg kalsium altså nærmere 1 liter melk, og jeg som ikke drikker melk til vanlig. Bestilte nytt kosttilskudd som inneholder kalsium og begynt å pimpe melk.

Fredag hadde jeg eksamen i organisk/mat -kjemi tror det gikk dårlig. Deretter var det helg med mye avslapning jeg er trøtt som en grevling for tiden og sover 9 timer om natten og to om dagen, mulig jeg venter et dovendyr. For guttenavn har vi snakket litt om 2 navn men vi liker dem ikke like godt som jentenavnet.

Onsdag hadde jeg eksamen i mikrobiologi før jeg tok natt-toget hjem til mamma. Jeg fant på en unnskyldning om at det hadde vært så mye drikking i mai for og slippe å drikke i juni denne svelget hun rått og jeg var sjåfør når noe skjedde. Fredag skal hjertet til frøet ha begynt å slå i følge svangerskaps kalenderen. Dette var også dagen jeg følte kvalme første gang. Var kvalm også lørdag, men så roet det seg igjen. I uke 7 fortalte vi om den lille til svigermor og innen uke 8 var omme viste alle vordende besteforeldre om den lille i magen. En av de kommende tanter og en av de kommende onkler gjettet seg til det og verden var vakker. Min bestevenninne fikk også beskjeden.

I denne perioden ble jeg fortere sliten og i ordentlig dårlig form. I uke 6+2 spurte svigermor om jeg hadde tenkt på og bestille tidlig ultralyd da syke foster kan hjelpes allerede mens de er i magen. Ultralyd ble derfor bestilt til uke 10+5 og nedtelling til denne begynte jeg var helt klar på og fortelle min kjære at ett foster med sykdommer kom til og få leve da jeg mener alle som klarer seg på så dårlige odds fortjener en sjanse. Sorry til alle som mener noe annet men dette gjaldt mitt kommende barn. Symptommessig følte jeg at ingenting skjedde. Og var stadig redd for at noe var galt siden jeg ikke merket noe. I uke 7 tok jeg en ny test for å forsikre meg om at det ennå var noe på gang testen var sterkt positiv positiv stripen var sterkere enn indikatorstripen på fungerende test.

Gikk i flere uker å lette etter symptomer før det kom litt blod i slutten av uke 8. Siden mamma hadde mensen de 4 første månedene hun gikk med meg tenkte jeg at det ikke var noen vits å prøve og få lege time siden jeg trudde jeg kom til og få beskjed om at det var helt ufarlig når det var så normalt. På dag 9+2 følte jeg meg slapp sliten og svært dårlig, men deretter følte jeg mindre og mindre til de symptomer jeg syntes var så små, rart at noe som er så lite kan føles så mye når det forsvinner. Dag 9+5 og utover begynte hysterien og spre seg og gråting ble dagligdags. Jeg begynte med dette å tenke at den lille var borte i et øyeblikk og gråte tungt før jeg i neste øyeblikk å tenke at jeg ikke hadde det vondt så alt måtte være bra. For deretter å hoppe rett i kjelleren hver gang jeg hadde vært på do. Tanken på ultralyden og der å få beskjed om at den lille var borte hoppet opp og ble så fortrengt med at det var sikkert ikke sånn.

Uke 10 +0 spurte jeg svigermor som sa ring deg syk og dra til legen når den åpner i morgen er du usikker er det bestandig best å vite. Hos legen ble jeg tatt inn fort, fortalt at det vanligvis var smerter forbundet med å miste. Ble sendt ned til ultralyd på sykehuset der satt jeg i to timer og var optimistisk på grunn av mangelen på smerter for så og få beskjeden om ingen hjerteslag og en utvikling som hadde stoppet på ca 9 og en halv uke, så jeg hadde rett og slett visst nesten når det skjedde.

Jeg skal ikke benekte at jeg gråt både da jeg fikk beskjeden og nå når jeg skriver dette. Allikevel vil jeg si det er bedre nå når jeg vet det. Siden fosteret var over 9 uker når dette skjedde (teknisk sett bare 7, men de teller mine uker ikke den lilles) ble jeg innlagt for noen timer og fikk piller både oppe å nede for og å fordrive den stakkars lille døde. De første timene kjente jeg ikke noen smerter bare at det var en slags bevegelse i magen. Så 1830-tiden begynte smertene og melde seg og jeg fikk to pinex forte som ikke klarte og skjule smerten.

Ca 5 timer etter beskjeden kom det en liten klump som på ingen måte lignet et menneske. Jeg kommer nok alltid til å tenke på hvem dette kunne ha vært, men den store trøsten får vel bli at sjansen for og miste 2 ganger er svært liten og oddsen for å bli gravid på første forsøk er større etter en spontan abort. Så er bare og vente til kroppen har helbredet seg og begynne på nytt. Neste gang håper jeg på kvalme og symptomer slik at alt blir helt anderledes. Så får denne heller bare være drømmeungen som aldri kunne gjort noe galt, når jeg opplever at unger ikke bare er søte. Jeg trøster meg selv med at siden jeg fulgte alle råd var dette på ingen måte noe jeg har skyld i, og at naturen rett og slett er en sann hurpe.

Følte i denne redselsperioden at søk på nettet ikke ga noe bilde av andre tanker og følelser om akkurat det med å ha mistet og savnet et mer helhetlig bilde av både hva gleden over en positiv test er, men også den forferdelige frykten. Vil også gi stor takk til personalet ved St. Olavs som virkelig gjorde sitt for at en fæl opplevelse ble levelig og ingenting som de skrekk historiene man ellers hører.

Farvel du lille. Jeg velger og tro at dette var bedre for deg enn alternativet. Og at det er bare oss som sitter her som har det tøft.